Regissør og hovedrolleinnehavere i TV-serien ”Forsvarsadvokatene” beskytter åndsverk og såret stolthet med kvasse fingertupper. I mangelen på en god forsvarstaktikk er det alltids en utvei å ta mannen i stedet for ballen.
Men; for at dette ikke skal bli en hanekamp om hvem som har den største pryden, de billigste poengene og kjenner flest metaforer og adjektiver, skal jeg raskt forbigå alle personkarakteristikkene som seriens opphavsmenn vrøvler ut av gapet etter min kritiske kommentar i Kampanjes oktobernummer, også trykket i Advokatbladet.
La meg i stedet fokusere på kjernen i kritikken: Hvordan kan seriøse forsvarsadvokater på fullt alvor mene at det er i klientens beste interesse at alvorlige, tragiske klientskjebner blir hovedinnhold i et underholdningsprogram på TV2? Ikke en eneste gang i løpet av radiodebattene jeg har møtt forsvarerne Frode Sulland og Helge Hjorth i, ei heller i sirlig forsvarsskrift ført i penn av de samme advokatene, og senest regissør Joachim Førsund på Kampanjes nettsider (11.11.09), har noen klart å gi et tydelig og troverdig svar på dette spørsmålet.
I samme åndedrag tåkelegger advokatene påstanden om at ukentlig kiling av egoet på TV, og potensiell næringsmessig oppside av gratis, redaksjonell profilering, har vært en del av beslutningsgrunnlaget for å delta i serien.
Dette er tydeligvis ømtålelige lyskastere for hovedrolleinnehaverne, som retorisk forsøker å avlede oppmerksomheten gjennom å desavuere kjernekritikken.
Jeg er fòr underholdning, og jeg elsker gode TV-serier. Men jeg forbeholder meg fortsatt retten til å hevde at man ikke bør lage underholdning av alt. Spesielt ikke viktige temaer som de innerste, personlige skjebner.
I jakten på de gode historiene – den gode saken – har både forsvarere og redaksjonelle opphavsmenn kanskje ikke hatt den nødvendige menneskesinn-kompetansen til fullt ut å vurdere de personlige konsekvensene av hardklippede, inkriminerte skjebner på TV?
Seriens produksjonsselskap befinner seg langt unna kritikkens episenter, men er også såret. De har strengt tatt bare gjort jobben sin. De hadde en spennende, om enn ikke ferdig gjennomtenkt, grunnidè om en nyskapende TV-serie, fikk tilslutt med seg et advokathus på laget – og lyktes i å selge konseptet inn til TV2. Det var forsvarerne som skulle satt foten ned. Når forsvarsadvokatene så sterkt medvirker til redaksjonelt innhold i en så omfattende TV-serie, får de også en annen agenda enn det å være forsvarer. Det er ikke god advokatetikk.
Og hvem har ivaretatt interessene til den såkalte tredje part? Ble noen av dem spurt om de ville se sin sønn, datter, far, mor eller onkel fremstilt som stigmatisert kriminell på TV? Tenkte TV-skaperne i det hele tatt på de pårørende? Hva tenkte de? Eller hva med alle de fornærmede i alle de berørte straffesakene, som måtte gjenoppleve grove voldtekter og voldsomme overgrep, forhåndsprosedyrene, de uskyldige forsvarstalene under klientkonferanse, i beste sendetid på TV. Svaret fikk jeg i en av debattene: ”Disse var ikke vårt problem. Vi forholdt oss til klientene våre”.
Men hvis forsvarerne og TV-teamet har vært så grundige, omtenksomme og etisk aktverdige som de selv hevder: Hvordan kunne da èn av de ni ferdig redigerte episodene bli stanset av TV2 bare dager før den skulle sendes? Jo, fordi den aktuelle klienten, som var erklært psykotisk i gjerningsøyeblikket for udåden han begikk, fikk denne forespørselen om å delta i TV-serien, mens vedkommende var underlagt tvunget psykisk helsevern og medisinert. Midt i den kanskje mest sårbare perioden i vedkommendes liv, tvangsinnlagt og medisinsk behandlet etter å ha begått en voldsom, tragisk udåd, fant altså filmskapere og forsvarer det opportunt å spørre om personen kunne tenke seg å bli med i programmet.
Jeg hadde nær sagt; heldigvis skiftet denne personen forsvarer, og da serien i høst rullet over TV-skjermene oppdaget man hva han egentlig hadde medvirket til, midt i den verste ørska: Personen hadde vært galakser unna sine fulle fem, og nektet i ettertid for å ha gitt tilregnelig tilsagn om deltagelse i serien. Han føler seg visstnok svært dårlig ivaretatt av sin daværende forsvarer.
Seriens kanskje mest groteske eksempel på hvorfor siktede eller tiltalte i dype, personlige kriser trenger et vern mot offentligheten, ikke en forsvarer som leier deg inn i en TV-serie, ble aldri vist på TV2. Heldigvis.
(Innlegg i Kampanje, 12. november 2009)