Forsvarer og TV-kjendis – eller var det omvendt?

I skrivende stund har TV2 vist fire av i alt ni episoder av serien, som må sies å være historisk. Aldri tidligere har vi fått være med på innsiden i norsk hverdagskriminalitet; på åstedsundersøkelser, i fengsler, klientmøter og rettssaler. Et realistisk bilde av advokathverdagen. Så langt, så godt.

Men: TV-høstens reality fra det indre liv hos advokatfirmaet Hestenes & Dramer reiser etter mitt syn en rekke advokatetiske kjernespørsmål. Er advokatstanden feige, eller likegyldig til å ta debatten utenfor lunchrommene? Og hvor har det blitt av den kritiske, undersøkende pressen og dens voktere?

Å hevde at serien er dyptpløyende samfunnsinformasjon er en smule naivt. Den er innkjøpt av TV2s underholdningsavdeling (ikke nyhetsavdelingen), som allerede ved å plassere den torsdag kveld, rett etter ”Hotell Cæsar”, signaliserer at skjebnene først og fremst skal underholde. ”Dokusåpe” kalles det i programomtalens vaskeseddel, og jeg lurer på om alle klientene som har takket ja til å stille med fullt navn og usladdet skjebne, visste hva de sa ja til.

Jeg tillater meg også å tvile på at et samfunnsoppdrag i folkeopplysningens ånd er drivkraften som har fått Frode Sulland & Co til å åpne dørene til fortrolige klientsamtaler. Men som markedsføringskostnad kan arbeidsinnsatsen for å bli TV-stjerner muligens betale seg i form av nye klienter. Her kan kjerneverdier som aktsomhet og varsomhet dessverre ha måttet vike, slik de ofte gjør i journalistikken.

For de som ikke er bevandret i denne typen TV-produksjon, kan jeg opplyse at det er ekstremt tid- og ressurskrevende. Det krever måneder med planlegging, hundrevis av timers opptak - og en god porsjon flaks. Men først og fremst er ansiktene, skjebnene – ”de gode human touch-sakene” – avgjørende for at serien skal komme på lufta.

Allerede i jakten på egnede saker hos ”Forsvarsadvokatene”, deltar advokatene grundig i den journalistiske utviklingen av programmet. På det tidspunkt de begynner å leke journalister, forlater de kappesvorne kvinner og menn etter min mening kjernefundamentet for sitt virke; å ivareta klientens interesser.

I nært samspill med produksjonsselskapets researchere og programskapere foretar advokatene grundige, journalistiske vurderinger av detaljer; hva slags saker som egner seg, og hvilke som ikke gjør det. I siste nummer av Advokatbladet sier hovedrolleinnehaver Frode Sulland: ”..vi har selvfølgelig bare spurt de vi tenkte kunne være aktuelle i en slik serie”. Ergo har han også iført seg en redaktørkappe.

Neste steg i prosessen er å kontakte de aktuelle siktede eller tiltalte. Dette ”innsalget”, som det heter på journalist- og PR-språket; samtalen der du skal forsøke å få et intervjuobjekt til å stille opp foran kamera, må nødvendigvis gjøres av advokatene. Som mangeårig krimjournalist vet jeg hvor vanskelig det er å få ”ja”; det krever kløkt, sjarm, empati – og en stor dose retorisk overtalelseskunst.

Jeg tror neppe journalistene innledningsvis har fått slippe til, ansikt til ansikt overfor disse klientene. Det ville i så fall være brudd på advokatens taushetsplikt. Følgelig må det altså være forsvareren som først argumenterer fòr - og eventuelt imot - hvorfor klientene bør stille opp i programmet. Og når advokatfirmaet Hestenes & Dramer gjennom å la seg portrettere på TV2, implisitt stiller som garantist for å fylle ni torsdagskvelder med små og store kriminalsaker fra virkeligheten, så har altså de samme advokatene åpenbart en selvstendig agenda – og press på seg - for å overbevise et tilstrekkelig antall klienter om å blottstille seg.

Har alle ”fòr og imot” på vegne av klienten i disse samtalene blitt ramset med like stor pondus? Hvilke dilemmaer har klientene blitt stilt ovenfor? Hvilke personlige og omdømmemessige nedsider har de fått skissert? Har noen andre vært ”djevelens advokat” i diskusjonen?

Jeg skal selvfølgelig være forsiktig med å umynddigjøre voksne menneskers evne til å ta egne beslutninger. Jeg ønsker heller ikke å undervurdere menneskets iboende urkraft til oppmerksomhet, til å få ansiktet sitt på TV, som et sterkt premiss. Kommersielt TV i dag handler i stadig større grad om å få enkeltmennesker til å drite seg ut. I en blodig TV-krig, der selv noe så privat og intimt som en fødsel, blir underholdning, er kanskje ikke enkeltmenneskers vilje til å stigmatisere seg selv som farlige, kriminelle samfunnstapere dessverre så oppsiktvekkende. Men; har ikke advokater - akkurat som journalister - en nedfelt plikt til å beskytte personer mot seg selv, spesielt de som kan mistenkes å ikke ane konsekvensene av det de sier eller gjør?

Alle som blir portrettert i denne serien står på den samme plattform i livet: De er per definisjon kriminelle, lavest på samfunnets rangstige, anklaget for mer eller mindre grove forbrytelser. De fremstår som allerede dømt, av påtalemyndigheten. De er i en ekstremt sårbar situasjon i livet, der fortvilelse, sorg, skyldfølelse, bitterhet og frykt skaper indre og ytre kaos få aner. Tror vi ikke at dette kanskje bidrar til å svekke dømmekraften en smule, der og da?

Jeg har selv vært inkriminert i en profilert straffesak (dommen er nå opphevet og til ny behandling), og vet bedre enn mange hva slags ekstremt sårbar situasjon du befinner deg i når du er siktet, tiltalt eller dømt. Det er kaotisk, dramatisk – traumatisk. Forsvareren er livets og fremtidens kanskje aller viktigste ankerfeste. Du stoler blindt på vedkommendes vurderinger, og er livredd for at forsvareren ikke skal gå i krigen for deg. Du gjør hva som helst for at advokaten skal få prosedere en sterk sak, akkurat som du forventer at forsvareren rådgir om alt det fornuftige som må til for å bygge et godt forsvar.

Midt i et slikt følelsesmessig kaos, i livets kanskje aller største personlige krise, kommer altså spørsmålet om å delta i et underholdningsprogram på TV. Og det er ingen hvem som helst som spør: Det er forsvareren din. Bare gjennom å stille klienten overfor et slikt dilemma, legger advokaten etter min mening et umenneskelig press de fleste klienter burde vært skånet for.

Det er verken Atle Hamre eller Veronica Orderud som bekymrer meg. Jeg tenker spesielt på den tydelig bakfulle, dessilusjonerte og angstfylte 49-åringen fra første episode, som i sitt første, blottstilte møte med sin forsvarer (og TV-team) fortalte at han var alkoholiker, hadde røkt betydelige mengder hasj gjennom lang tid, for så i ørska å vifte med kniv i parken. Eller den middelaldrende, narkotikasmuglende polske hustruen fra episode 2, som selv forsvareren lot det skinne igjennom på TV at hun ikke trodde på. Begge sakene alvorlige, triste og skjebnesvangre – og umulige å gjengi rettferdig i 6-7 hardklippede minutter en torsdagskveld. Ingen av de nevnte tiltalte ble trodd i retten, og med kamera på slep ble porten til fengsel, tvilsom berømmelse og mulig gjenkjennelse i nærbutikken, åpnet med et enda større taperstempel i pannen.

Og videre; hvem har ivaretatt interessene til de fornærmede eller hovedpersonenes familier og pårørende - den tredje part - i de dramatiserte sakene?

Over til domstolene: Hva tenker dommerstanden, som formelt oppnevner og sørger for betaling til forsvarsadvokater i straffesaker? Synes den høyst ærede rett det er helt ok å sende mer eller mindre ressursvake, traumatiserte klienter rett i armene på et TV-team hos Hestenes & Dramer, der de henger ut seg selv? Journalister som har forsøkt å filme i en rettssal etter at retten er satt, vet hvor vanskelig det er å få tillatelse, og hvor grundige vurderinger domstolen gjør på basis av en skriftlig søknad. I dette tilfellet må følgelig et stort antall dommere i norske domstoler også ha vurdert mange titalls forespørsler om å filme rettsforhandlingene, og dermed satt sitt ”godkjent-stempel” på disse etiske problemstillingene som serien reiser.

Helt til slutt: Hvor har det blitt av de undersøkende krimjournalistene,? Eller de som skriver om TV-stoffet? Har i det hele tatt en eneste journalist tatt seg bryet med å intervjue noen av de kjente advokatkontorene som sa nei til serien av hensyn til klientene (visstnok ganske mange)? Eller forsøkt å spore opp noen av de portretterte klientene, med spørsmål som; Hvorfor stilte du opp? Hva var oppsiden? Ble du påvirket av advokaten til å si ja? Følte du deg presset? Var du i en vanskelig situasjon? Mente advokaten at det kunne være bra for deg dersom du stilte opp? Trodde du skulle gagne saken din i retten? Fikk du betalt av produksjonsselskapet (eller ”dekket kostnader”, som denne typen honorarer ofte maskeres som..) for å stille opp?

-Visste du at du takket ja til å være med i en underholdningsserie?

Det er fortsatt ikke for sent. Verken til å nøste i løse tråder eller til å ta debatten.

(Denne artikkelen er trykket i min spalte “På innsiden” i magasinet Kampanjes oktober-nummer, og stod også på trykk i Advokatbladet samme måned)