Infotaineren

Det er lett å la seg begeistre og blende av Hans Geelmuyden. Som foreleser er han eminent, med demagogiske og retoriske evner i sjikt med historiske folkeforførere. Som PR-mann til snaue 4000 kroner timen har han utvilsomt lyktes med å bygge seg selv som bransjens sterkeste merkevare. Ja, han er faktisk den eneste i denne bakmennenes og bakkvinnenes bransje som jevnlig og bevisst gjør seg synlig i den massemediale verdenen. 

Årsaken, tror jeg, er neppe at mannen ”flytter makt”, som er et av hans hovedpostulater og unike salgspoenger i kampen om kunder og posisjon. Tvert imot: Jo lenger unna makten og styrerommene du står, og jo fjernere du er fra kunnskapen om premissene for viktige beslutninger og agendasaker; desto mer kan du si. Og desto hardere kan du sparke. 

Kanskje nettopp derfor er HG, som han kalles blant kjente, en av de hyppigst spurte og siterte PR-bransjeprofilene i norske medier. 

Hans er utvilsomt dyktig. Men i den grad jeg vil kalle ham ekspert på noe, er det å kommentere premisser og opptredener han ikke har noe med, langt mindre har kunnskap om. Det handler ikke lenger om fag, men at han selv har falt for fristelsen til å bli en underholder, eller snarere en ”infotainer”, som dekker seg bak nettopp fag.

Jeg skriver selvfølgelig ut fra en posisjon som en som har erfart å ha blitt dypt krenket i den store offentligheten; av en som en gang som skulle gjøre meg god. Mine betraktninger må derfor leses i lys av dette utgangspunkt. 

Nye på HGs ”shit-list” denne sommeren er de lavmælte og bunnsolide PR-rådgiverne Jon Mørland og Øyvind Johnsen. Med snertne, retoriske piskeslag blir de to GK-utbryterne prylt for å ha”... dyttet [Stein Erik] Hagen utfor stupet” (DN, 27. juli). Den klarsynte mentoren mener nemlig å vite at de må ha hatt en sentral rolle i milliardærens famøse håndtering av formue-utflaggingen til Sveits. Uten blygsel utfordres konkurrentene til, i full offentlighet, å være åpne om hvilke råd de har gitt.

Så, noen sommerdager senere, retter flere nyhetsmedier av åpenbare grunner et kritisk blikk på Geelmuyden.Kieses monsterfaktura til Berit Kjøll, som det vidkjente statlige styremedlem i Aker-saken. Hun har vært en av Geelmuydens mest personlige kundekontakter de siste årene (og navnet hans står sågar på fakturaen). Da blir HG først angrepet av akutt stumhet – og som leder henviser han til en av sine ansatte for å kommentere kritikken. Ei heller ønsker han å være med på å bedømme kvaliteten rådene som Kjøll hadde fått. Men full åpenhet om andres eventuelle råd, er altså anbefalt. 

Tilslutt blir presset så stort at selskapets ledende seniorrådgiver likevel velger å forsvare kunden og regningen på TV2 (7. august). HG står inne for alle rådene som var gitt i Aker-striden. Men på et naturlig kritisk spørsmål om det var lurt av Kjøll å beskylde Røkke og Aker for løgn, er svaret at; ”…Berit selv må stå inne for hva hun har sagt”.

De håndverksmessige kravene i journalistikken later til å bli senket når HG i fri dressur avsier dommer ut ifra en omdømmemessig indisierekke. I sin jakt på enlinjet, underholdende bransjeartisteri ser vokteren av det frie ordet til å overse det faktum at mannen også saumfarer åpninger for å herse med tidligere GK-kolleger og konkurrenter i full offentlighet. 

Det er noe påfallende sekterisk over måten utbrytere behandles og omtales av HG, spesielt når de begår erkesynden å gå over til en konkurrerende virksomhet i samme bransje. Og slik har han, etter mitt syn, holdt på i mange år; med respektløse diskrediteringer, krenkelser og fornærmelser av tidligere ansatte, partnere og konkurrenter. Spesielt saftig blir han hver gang han har blitt bedt om å omdømmevurdere en samfunns- eller næringslivsaktør han mener å vite står på en kundeliste som ikke er hans egen. Det harseleres friskt over håndteringen og settes strykkarakterer på de påståtte rådgiverne.

I farten kommer jeg på  Cecilie Ditlev-Simonsen, Tor Mikkel Wara, Ole Madland, Morten Woldsdal, Rune Mørck-Wergeland, Sten Helland og Pehr-Olav Skogseth – og meg selv – i rekken av bransjeprofiler som har jobbet tett med ham; helt til vi fikk nok av intrigemakeriet. Deretter fikk vi føle hvordan det er å falle i unåde. Det tryggeste man kan gjøre hvis man slutter, for å unngå denne forutsigbare møkka, er å gå over i en viktig nettverksposisjon eller bli kjøper av PR-tjenester, en potensiell kunde. Da slipper du i det minste unna offentlig kastrering.

”Størst fart i sammenstøtet” er et av hans mange hovedpostulater og kunderåd i mediekriger. Derfor er det mange som rett og slett ikke orker eller tør å ta opp hansken når den kastes. I sommer var det altså Mørland & Johnsen som fikk smake denne strategien. 

Det viser seg dessverre at dette er noe som nærmest lovmessig skjer når du vokser nær glasstaket i Geelmuydens åndelige hus, og på veien oppover truer hans posisjon, faktureringer, popularitet og synlighet. Vi, som har bodd i dette huset, kjenner hans modus operandi godt. Først blir du blendet og begeistret. Så forandrer du måten å kle deg, snakke og fremstå på, for å få mer av en slik forførende mental eliksir. Men så – listen over ledere, partnere og seniorer som har sluttet er imponerende lang – blir vi slitne, frustrerte og desillusjonerte. Andre guder og alternative trosretninger tolereres ikke.

Den observante leser har helt rett. Det er lang tids oppmagasinert oppgitthet som her kommer til uttrykk. HG stod først og trippet i køen av forhåndsdommere da den alvorlige siktelsen mot meg ble kjent i februar 2006. Sommeren etter, da tingretten hadde avsagt sin dom, fant han det nødvendig å også fradømme meg retten til å jobbe mer bransjen (”Han er ferdig i PR-bransjen”, DN, 12. juli 2007). Og for virkelig å understreke poenget skrev han i et påfølgende leserinnlegg, slik at ingen skulle være i tvil: ”…Man ansetter da ikke en sedelighetsdømt i en barnehage?” (DN, 17. juli 2007) . 

Heldigvis; i likhet med straffedommen er også HGs yrkesforbud opphevet. Jeg jobber fortsatt med stadig flere PR-kunder, og har skriver sågar egen kommentarspalte i bransjens eget magasin. 

Må vi til den greske og romerske mytologien for å forstå mannen? Kanskje roterer Freud i graven over å ha gått glipp av en spennende karakterstudie. I et sjeldent blygt øyeblikk, under et portrettintervju med Dagens Næringsliv for tre år siden, satte HG selv ord på det forstørrete selvbildet: ”På en god arbeidsdag føler jeg meg som en Ingmar Bergman i miniatyr. Jeg er skuespillforfatter, og kundene blir mine rollefigurer. Men hvilken annen instruktør blir betalt av sine skuespillere?” (DN, 2.12.2006).

(Denne kommentaren stod på trykk i bransjebladet Kampanje, september 2009).