Filmfloppen ”En helt vanlig dag på jobben” avdekker også hvor inni hampen selvopptatte vi mediefolk er.
I skrivende stund jakter kulturjournalister og filmsynsere på årsakene til at Se og Hør-filmen ”En helt vanlig dag på jobben” trolig blir årets store norske kinoskuffelse på publikumsfronten. Etter å ha notert årsbeste i redaksjonell forhåndsomtale og gratis PR, skjønner få hvorfor norske kinogjengere heller velger å knaske popcorn til ”Avatar”, ”Olsenbanden jr.”, Matt Damons siste action eller ”En ganske snill mann”. Hovedtesen går på at kinogjengerne ikke har skjønt hva slags film dette er. Vi vet altså ikke vårt eget beste. Og i mangelen på annet, kan vi jo skylde på været.
Jeg så selv premieren på Colosseum 12. mars. Jeg likte filmen godt, anbefaler den varmt - men er ikke spesielt overrasket over folkets lunkenhet. Markedet sitter alltid med fasiten, som det heter på børsspråket. Her er min ærbødige analyse:
La oss begynne med begynnelsen, som den ringe leser av Kampanje kjenner bedre enn snittet. Vi er jo årvåkne mediefolk, må vite. Og som mediefolk liker vi aller best å lese om oss selv.
Håvard Melnes utgav i 2007 en knakende interessant bok om sin stadig mer desillusjonerte løpetid som kjendisjeger uten skrupler og grenser. Kritikken mot Se og Hørs arbeidsmetoder, spesielt sjekkheftejournalistikken, var mer enn ramsalt. For første gang fikk omverdenen titte under dyna hos Nordens største ukebladsuksess. Ja, vi fikk mer enn det. Vi fikk absolutt alle de pikante detaljene, dog slik Melnæs beskrev dem med sløret, dokumentarisk blikk. Hvor nær faktasentrum fremstillingen ligger, får vi aldri vite. Og slik er det jo med ukebladet også; som lesere stoler vi vel aldri på alt som står i Se og Hør? Men vi leser det, like fullt. Og lar oss underholde.
Se og Hør er en etterlengtet røykepause, eller noen minutters forløsende stillhet på toalettet. Jo da, bladet har nok aldri vært helt stuerent, og skal heller ikke være det.
Avsløringene i boken kunne vært drepende, rent omdømmemessig, hvis de med samme kraft hadde rammet en virksomhet i en annen bransje, eller vært rettet mot et annet, såkalt ”seriøst” medium. Men selv om en samlet norsk pressestand godtet seg over en illusorisk voksende moralske harme i storsamfunnet, og gjorde sitt ytterste for å holde liv i debatten i forsøk på å svekke en brysom leser- og annonsekonkurrent, stod Se og Hør imponerende dørkfast gjennom storm og møkkavær.
Hvorfor? Leserne brydde seg katten. Journalisters overdimensjonerte dekning av kollegers motgang var nok en gang forankret hos mediene selv. Folk flest vil underholdes. Punktum.
Den nærmest grenseløse moraldebatten ble igjen skapt av mediefolk, for mediefolk. Som nok en gang forsøkte å overgå hverandre i fråtsing i kjendisbladets opplevde motvind. Se og Hør er nemlig bladet vi nordmenn elsker å lese, og journalister, redaktører og kulturelitister elsker å hate. Men ingen av moralportens voktere var i nærheten av å ramme selve grunnfjellet i Se og Hørs suksess; Det Store Hjertet.
Over til filmen. Et produksjonsselskap snappet rettighetene til å filmatisere boken. I utgangspunktet en spennende idé. Ved kjøp av filmrettigheter står produsent og manusforfatter oftest helt fritt til å lage den historien man ønsker.
Manusforfatter Erlend Loe har fått gode kritikker for sin bearbeiding av ”En helt vanlig dag på jobben”. Hovedrolleinnehaver Ingar Helge Gimle har, tross en tidvis merkelig Kristiansand-dialekt, blitt hyllet for å ha skapt et varmt og sørgmodig portrett av avdøde prinsesse-pappa og medieskapt riksklovn, Sven O. Høiby.
Og nettopp de tidvis euforiske skussmålene fra alle forståsegpåerne er kanskje, sett i retrospekt, det beste beviset på hvordan filmen bommer på målgruppen. Eller gjør den kanskje ikke det? Muligens er filmen nettopp laget av og for kulturelitister, og ikke for folk flest?
Markedsførerne – Kulturmeglerne, som skaffet filmen imponerende forhåndsomtale på Max Manus-nivå – lot ingen være i tvil om at dette var og ble den ultimate ”Se og Hør-filmen”. Med fasiten i hånd er det fristende å konkludere med at kommunikasjonsstrategien i sterkt begrenset grad var forankret i kjernen i merkevaren den skulle fortelle om.
For; i stedet for å skape en ellevill og dyneløftende komedie, ble vi servert stadig mer alvorstung samfunnssatire, om et symbiotisk forhold mellom en sjeldent umoden journalist og en øltørst kjendispappa i konstant pengenød, ispedd sørgmodige, moralske pekefingre i øst og vest. Starten var ellevilt morsom, resten var trist. Sagt på tabloidisert kommunikasjonsspråk: Småsær nisjekommunikasjon, servert i en kanal for bred massekommunikasjon.
Hvor var de storslåtte kjøpe-bryllupene, de glamorøse kjendisfestene, de røde løperne, de uforutsigbare tipserne, de grenseløse kjendisene, de romantiske kjærlighetsturene, de kreative hjemmebesøkene med soveromskos, nytt kjøkken og glisende splitthopp over bikkja og den nye kjæresten? Hvor var gleden; flaskepostene, som får smilende horder til å hoppe i det iskalde vannet? Hvor forsvant alle hverdagsheltene, de triste skjebnene som bladet hjalp til ny lykke - og de uredde redaktørene som i årevis våget å finansiere den brysomme privatetterforsker Tore Sandbergs oppofrende jakt på sannhet og oppreisning for rettssystemets svakeste overgrepsofre?
Og - ikke minst; hvor forsvant rendyrkingen av den bisarre, ofte uvirkelige galskapen som preger sjargongen i enhver redaksjon? Spesielt i Se og Hør, i følge fortrolig innsideinformasjon jeg sitter på.
Det kunne blitt film, det. Da snakker vi ”ekte Se og Hør-film”. Våre elskede kjendiser fra A til C ville stått i kø for å spille seg selv, og antagelsen er at publikum ville elsket det.
Men da ville barometer-oppsiden for Se og Hør antagelig vært ubehagelig stor. Vi er tross alt mediefolk, en premissgivende del av det seriøse kultur-Norge.
(“På innsiden”, Kampanje, april 2010)