Når kameralampene slukkes

For en sjelden gangs skyld ble jeg nylig over middels trigget av et oppslag i Dagbladet.
-Vi liker oss best i rampelyset, proklamerte den populære realitystjernen og tidligere toppalpinist Finn Christian Jagge før avreise fra Gardermoen for en ny sesong av NRK-serien ”Mesternes mester”. OL-vinneren fra -92, som blant annet har danset swing og laget 4-stjernes middag på TV etter idrettskarrieren, gledet seg til comeback i rampelyset igjen, sammen med 10 andre fordums idrettshelter.

Selve triggerpunktet kom litt ned i selve intervjuet: -Jeg var veldig mye i rampelyset da jeg gjorde de andre realityprogrammene. Det er der vi liker oss best, og det er verre å falle utenfor enn å være der, sier Finken til Dagbladet”.

Kanskje handler det ikke lenger om bare å bli best, om å vinne. Kanskje er han simpelthen ute på en ny pilegrimsferd med retning kilden til godt humør og en sunn pyskisk balanse – til ny flomproduksjon av livsviktige signalstoffer og hjernehormoner som dopamin, serotonin og melatonin*.

Snart møter vi danse-Finken - og alle de andre med desk-konstruerte, substantiv-spesifiserte kallenavn - igjen, på en ny kanal, i et nytt såkalt virkelighetskonsept. Slik vi sesong etter sesong møter andre avskiltede idrettsstjerner, programledere og artister -
eller rene broilerprodukter som Paradise-Petter og Charter-Svein.

Men hvordan kan medier så til de grader bli rusmidler for vår tids moderne kjendiser? I min jakt på lærdom har jeg funnet overraskende lite forstand på folkelig norsk. Helt til jeg fra bokkassene i kjelleren på ny hentet frem en bauta av en bok, ført i pennen av psykiater, skribent og forfatter Finn Skårderud i 1998. I bestselgeren ”Uro - En Reise I Det Moderne Selvet” forteller den norske nestoren i hjernevandring blant annet om sitt møte med rike, vakre og berømte ex-kjendiser i Beverly Hills. De var samlet èn gang i uken til gruppeterapi hos Dr. G. Fellestrekket var havarerte karrierer, i film, idrett, såpeserier eller som nyhetsopplesere.  Alle vasset i mørketidens myrlende da prosjektørene brått ble slått av.

Skårderud får høre vitnesbyrd om hvordan selvfølelsen blir avhengig av medieeksponeringen. Hvordan varmen fra lysprosjektørene i TV-studioene er selve livsvarmen. Noen hadde på veien oppover mot stjernehimmelen fått blåst opp selvfølelsen til noe monstrøst, og opplevde hvordan et plutselig fall ble et enormt fall. Andre kjente ikke til andre liv enn det ekstraordinære. Så ble alt stille. Og mørkt.

”Finnes det et liv etter den visuelle døden”, spør forfatteren, mens han hører gruppen snakke slik han tidligere har hørt alkoholikere, stoffavhengige, spilleavhengige eller bulimikere snakke. ”De snakket om hvordan de hadde fått mediedekning. De var blitt grundig dekket – og tildekket mente noen nå. De var blitt skjult for seg selv, sa de samme. De var selv blitt stoff, og nå var de stoffavhengige av seg selv.”

Emnet er unektelig interessant i dette tiåret, også langs våre værbitte svaberg. Seriesystemet for norske kjendiser er med årene blitt utvidet med flere nivåer, fra A-ligaen, og videre ut over i alfabetet. Hva er drivkraften? Hva skjer når kameralampene slukkes? Hvor omfattende og alvorlig er denne skjulte depresjonen? Vi, som daglig overforbruker kjendisene, burde antagelig ta oss bryet med å følge dem litt lenger enn til reklamepausen. Om ikke annet for å høste nyttig empiri.

Kanskje er det i denne patologien vi finner selve nervesenteret til hvordan norske produksjonsselskaper og Tv-kanaler, i år etter år, tiår etter tiår, kan reprodusere kjente og folkekjære fjes gjennom nye konsepter.  Virkelighets-TV har alt for alle; sirkus til folket, kontantstrøm til kanaleierne og deilig påfyll av virak og medieoppmerksomhet til hovedpersonenes selvbilde.

For noen uker siden møtte jeg en av de forrige tiårets mest kjent TV-fjes tilfeldig på gaten i Oslo. Vi er gamle kjente, og slo oss ned på en fortausrestaurant over en småilsk espresso. ”Lenge siden jeg har lest om deg”, sa jeg. ”Hva driver du med om dagen?”.
Svaret kom kjapt: ”Sorgarbeid, for det meste. Det er et helvete å leve uten berømmelsen.”

Så snakket han om hvor falskt og overfladisk det var, men allikevel så godt. All oppmerksomheten, alle tilbudene, godene, premierene, køsnikingen, fett betalte ukebladoppslag, damene - og varmen. Nå hadde han for ’nte gang noen programideer på blokka, som han skulle drøfte med gamle kjente i bransjen. ”Jeg orker snart ikke mer av denne ørkenvandringen. Jeg må tilbake i rampelyset. Dessverre var jeg for gammel for ”Fangene på Fortet” denne gangen”.

Det er lenge siden Addiction to fame handlet om den amerikanske forfengeligheten. Det er bare å bla opp i hvilken som helst utgave av Se og Hør, så finner du den på norsk.

(*Fotnote: Melatonin har flere egenskaper enn å gi oss søvn. Det beskytter blant annet mot skadelig celleødeleggelse, hindrer tidlig aldring og virker forbyggende mot høyt blodtrykk, hjertelidelser og visse typer kreft. For lite serotonin kan føre til depresjoner, energiløshet, søvnproblemer, humørsvigninger og dårligere impulskontroll. Det er for eksempel målt lave serotoninnivåer hos selvmordskandiater, kriminelle gjengangere og hos alkoholikere. Signalstoffet dopamin overfører kjemiske signaler fra en nervecelle til en annen, og det dannes naturlig i hjernen. Stoffet er viktig for hjernens belønnings- og motivasjonssystem, og spiller en rolle i forhold til avhengighet. Høyt dopaminnivå gir økt følelse av glede og velvære).

(Kommentar i fagbladet Kampanje, oktober 2010)