Det er dessverre liten grunn til å håpe at skadelig personfokusering i mediene vil avta. Det blir nok verre – før det eventuelt blir bedre.
Scene 1: Nydalen, torsdag 5. februar 2009; Skandinavias kanskje mektigste medieleder møter morgendagens økonomer og markedsførere. Schibsteds snart avgående konsernsjef Kjell Aamot skal foredra hvordan mediekonsernet håndterer finanskrisen, og innleder med å vise lørdagens førsteside i Dagens Næringsliv: «Medie-gigant i krise» står det over hele fronten, med et bilde av en bekymret Kjell Aamot.
- Jeg har slitt med effektene av saken i DN lørdag. Barna ville ikke bli med meg i butikken, de syntes det var pinlig. Gutten på syv år spurte meg: «Pappa, er det så jævlig på jobb?» Mine foreldre på 79 år og 81 år i Trøndelag fikk DN på tirsdag, og de trodde jeg gikk til kriserådgivning, sa Aamot i følge Kampanjes dekning av foredraget.
Scene 2: Akerselva, onsdag 22. april 2009: En hel nasjon har ventet på Kjell Inge Røkke. Så står han der, endelig. Fiskeren, industribyggeren, milliardæren. På scenen i restaurant Månefisken. Tydelig utilpass, stresset, på grensen til gråtkvalt. Bekymret – og lynende forbannet. Stinn brakke, minst 150 journalister, fotografer og analysekyndige. ”Se – han snakker!”:
-De siste ukenes oppmerksomhet er i grenselandet for hva jeg takler, både fysisk og psykisk. Jeg beklager overfor min familie, men også ansatte med tilknytning til Aker, sier han, før han etter hvert spiller av PR-rådgivernes heftige multimedia-collage av medienes personifiserte råkjør i Aker-saken.
Medielederen Kjell Aamot er det ikke synd på. Ikke Røkke heller. Men jeg skjønner veldig godt den enes bekymring og den andres behov for å si unnskyld.
Schibsteds vekst og fall, Aker-sakens kjerne, skal jeg holde meg unna. Spaltene har forlengst rent over av såkalte PR-eksperter, selvutnevnte merkevarestrateger, proffessorale og finansielle oppmerksomhetssøkere, som lar sine enkle, tabloide analyser drysse over oss. Som gladelig formidler sine terningkast og lettbente omdømmevurderinger i spaltene, hovedsakelig fordi de tror oppmerksomheten gir dem enda flere oppslag – og oppdrag.
Det er mediestresset som engasjerer meg. Frykten, uvissheten, motløsheten, aggresjonen og ringvirkningene – bekymringen for de nærmeste - som Aamot og Røkke på hvert sitt vis poengterer. Justisminister Knut Storberget rakk å bli kalt for en ”løgner”, ”tosk”, ”en liten sprett”, en ”stakkar”, ”Komiske Knut”, en ”belastning” og ”det svakeste leddet” før han deiset i parketten hjemme på kjøkkenet, og ble sykmeldt. Han fryktet barnas reaksjoner aller mest. Mon tro hvordan Gerd Liv Valla og hennes nærmeste hadde det under og etter det voldsomme fallet fra maktens øverste tinde?
Dagens massemedier er ikke lenger – generelt sett - opptatt av menneskers evner som ledere, forretningsdrivende, eller idrettsutøveres prestasjoner alene for en saks skyld. Ansikter og følelser trekker lesere. Seire og tap, lederskap, offentlige roller og oppgaver i samfunnet, sauses sammen med personlige egenskaper, karaktertrekk, hus, reiser, eiendeler, koner, barn, sykdom og andre Hollywood-effekter. I mange tilfeller bidrar intervjuobjektene til det selv. Den ene dagen vakker prins, neste dag en stygg padde.
Det siste tiårets massemediale avpolitisering, hovedsakelig grunnet raserte bunnlinjer og blodig kamp om publikum, gjør bare veien til gapestokken kortere - og mye mer belastende.
Bare den, som har opplevd mediekrisen fra innsiden, vet hvordan det føles. Den sosiale dødsangsten som utvikles når mediene slår ned på alle sider og fasetter av livet ditt. Den eksistensberettigede redselen for å miste anseelse, venner og inntekt - livsgrunnlaget. Frykt for hvordan livspartner, barn, foreldre og andre pårørende måtte rammes. Følelsen av å være utlevert til sladder og nysgjerrige, hoverende blikk. Redselen for nye uventede oppslag, tap av kontroll. Angst, sinne og depressive tilstander. Svik og bristende relasjoner.
For; det er når du kritiseres for den du er, ikke for de beslutninger du har tatt, eller gjerninger du har gjort, at det virkelig gjør vondt. Det sterkeste mediestresset oppleves å angripe alle fem nivåene i Maslows behovspyramide. Grunnbehovene som fremmer eller bremser individets selvutvikling rammes – mediene oppleves å treffe alle nivåer samtidig. Fra våre fysiske grunnbehov i bunnen, via trygghet, sikkerhet, sosial tilhørighet i midten - til sosial status og mulighetene for å realisere seg selv, sine evner og drømmer helt i toppen.
Da blir man sliten og lei. Noen opplever angst, andre blir psykisk eller fysisk syke. Og noen få ganger går det riktig galt.
Nei, jeg skulle ønske at flere i Kjell Aamodts sfære og lønningsliste fikk oppleve rollebyttet. At redaktører, gravere og nettjournalister selv ble plassert på torget, i gapestokken – om enn bare i noen få timer, i et par dager. I ytringsfrihetens høyborg, der det innad skåles og skøyes over alle de interne skandalene, men der korpsånden - med hederlige unntak - hemmer kritisk journalistikk om journalistikkens aktører, kommer det neppe til å skje viktige endringer over kort tid. Ytterligere tilspisset konkurranse, enda færre journalister og mye dårligere tid til deadline er dårlig nytt for alle som vil få linsene rette mot seg.
Objektive fakta og feelgood selger ikke godt nok – ennå, selv om redaktører åpenbart vil påstå og påvise det motsatte.. Først den dagen da presset i offentligheten blir for stort for en vi kjenner – og tro meg; det blir det igjen, før eller senere – vil den selvkritiske pressedebatten muligens komme tilbake. Inntil videre kan vi derfor bare drømme om ærlig selvransakelse med varig effekt.
Det mest fornuftige du og jeg kan gjøre, er faktisk å slutte å kjøpe disse avisene når vi synes de går for langt. Slutte å klikke oss inn på neste nettsted, neste artikkel. Bruke fjernkontrollen. Være konsekvente. Hvis mange nok samles, vil kassene bli enda tommere. På slutten av dagen får pressens svorne kvinner og menn kanskje kjenne litt på krisesmerte og mediestress, de også?
Ha en innholdsrik dag!
(Denne kommentaren stod på trykk i fagbladet Kampanje, mai 2009)