Overmodne Monsteragurker

Jeg kan ikke fri meg for det lingvistiske krumspring å trekke en aldri så liten høyspentlinje mellom sommerens to PR-faglige medieagurker: Monstermastene i Hardanger og Bjarne Håkon Hanssens betalte oppdrag for å kjempe mot Regjeringens forslag om nye barnehageregler.

For var det noe Regjeringen virkelig hadde trengt i forkant av publiseringen om å bygge den omstridte kraftlinjen mellom Sima og Samnanger, så var det profesjonell kommunikasjonsrådgivning fra noen som kunne sett det naturgitte og medieskapte landskapet – før, under og etter - fra utsiden.

I det daglige skal man generelt være forsiktig å mene for mye, for sterkt, om saker man bare kjenner fra utsiden, og ikke kjenner de interne premissene for. Men Regjeringens hjelpeløse timing av, og tannløse forsvar for, bygging av Bergen-regionens nye kraftforsyning, fremstår utad så hodeløs og amatørmessig at fremtidens PR-operatører, lobbyister og politikere bør gå patologisk til verks når de studerer og lærer av farsen.

Anført av Turistforeningens lobbyslugger Kristin Krohn Devold, hentet motstanderne frem et fem år gammelt, på den tiden nykomponert ord for å beskrive hvordan turistidyllen Hardanger kom til å se ut med den nye kraftlinjen: Ordet ”Monster-master” gjenoppstod, og denne lille tråden var alt motstanderne trengte for å hekte seg fast i, og rakne hele strikkegenseren. 

Slaget om Hardanger var i realiteten tapt for Regjeringen, lenge før det egentlig hadde begynt. I løpet av uker kunne motstanderne ved hjelp av hakkespett-metoden fjerne flis for flis i den nye prestisjekonstruksjonen. Blikket i et sommerbrunt statsminister-fjes ble stadig mer sterilt, og tilslutt var det ingen vei tilbake enn å vise finne frem litt politisk enøk.

Jeg skulle likt å vite hva slags kommunikasjonsstrategisk analyse som lå til grunn for timingen av dette forslaget. Hva slags omverdensforståelse, problematisering og kommunikasjonsmessige mål som ble lagt i forkant. Om enn noen.

Det er fristende å foreslå at Regjeringen, i stedet for å plassere oss i et åpent register, i stedet bør ringe sin tidligere favorittminister Bjarne Håkon Hanssen eller noen av bransjekollegene hans neste gang han planlegger offentliggjøring av et vedtak han vet mange kommer til å mislike. Ingen behøver jo å få vite om samtalene og rådene som gis, og av hvem.

Noen av nasjonens slueste PR-hjerner sitter nemlig samlet bak Slottet, bare et steinkast fra salen der Stoltenberg & Co. tilbringer de fleste fredager ved Kongens bord. Der norsk fotball har sitt Rosenborg, har PR-bransjen fått sitt First House. Kanskje var det her Statsministerens kontor burde brukt noen kroner for å påvirke opinionen i forkant av Hardanger-fadesen. Eller til å forsvare og slå tilbake da man umiddelbart mistet kontrollen. Her sitter nemlig mennesker som kjenner politikkens irrganger, dynamikk og mangfold, og supplerer denne med akkumulert virkelighetskunnskap om nærings- og samfunnsliv. Erfaring som dessverre ofte er mangelvare i journalistikk og politikk.

I stedet skulle det ikke mer til enn noen tellerskritt til en stortingspolitiker, på vegne av en betalt oppdragsgiver, før PR-Hanssen var hele Norges Monster-Hanssen. For andre gang på under ett år entret statsministerens tidligere favorittminister scenen som den nye, slemme gutten i PR-gata.

Og det er nettopp her jeg finner kjernen i min enkle konspirasjonsteori; i selve definisjonen på ordet ”monster”: Et uhyre og et fabeldyr, beskrives det som. Et annet oppslagsverk forteller at ordet opprinnelig kommer fra det middelalderske, latinske verbet monstrare, i fortid monstrum, som kan oversettes med å ”stille ut” eller ”å peke ut”.

For det er nettopp det venstreradikale folkevalgte og professorale museumsvoktere igjen tar til orde for – et åpent lobbyregister, eller monsterregister for den saks skyld - etter at First House sin tanksenter foretok en helt legitim telefonoppringning til en gammel stortingskollega, som en del av et lite oppsiktvekkende oppdrag for barnehage-kjeden Espira. Et selskap med et åpent og ærlig mål; å stanse Regjeringens lite næringsvennlige og svært formynderske forslag til ny barnehagelov.

Men så var det dette med sommer og agurktid, da. Muligens var det småsløyt av Regjeringen propaganda-apparat å fremstille Hanssen som et abnormt, stort PR-misfoster, nærmest noe metafysisk, som definitivt settes i et gjennomsiktig bur for ikke undergrave demokratiets høyborg. Sakens politiske kvintessens forsvant i alle fall brått fra dagsorden, og den mediale lobbypsykosen dreide fra realitetsforankring til realitetsbrist.

Debatten om et gjennomsiktig lobbyregister fikk ny næring, uten konsekvenstanker om at det kanskje også burde gjelde for advokater, konsulenter og de virkelig tunge påvirkerne i samfunnet; fagforeninger og interesseorganisasjoner. Og Kristin Halvorsen tok til orde for selektivt yrkesforbud gjennom å foreslå begrensninger på hva slags jobber folkevalgte kan ta i fremtiden. Huff og gru.

Men galskapen stopper ikke på Løvebakken. Intet PR-bål uten gode kolleger som vedbærere.  Utfordrer Jarle Aabø brukte Bergens Tidende som utslagsvask, og kalte telefonsamtalen i barnehagesaken ”den største PR-skandalen i Norges historie”. Den tidligere DN-journalisten rakk dessverre ikke å utdype kritikken ytterligere, for da nettstedet NA24 noen dager senere pirket hull på byllen som inneholdt fakta om at den samme Aabø antagelig var sur for å ha mistet en av sine store kunder Capman - som eier barnehageselskapet Espira - til nettopp First House, ble det plutselig stille fra den nyfrelste PR-moralisten.

Noen dager senere forsvant vel den eventuelt siste rest av ”historisk rasering” fra Aabøs resonnement, da Gjensidige – en av bransjens mest høytragende og jagede kunder så lenge jeg har vært i korpset – valgte nettopp First House som hovedrådgiver for sin kommende børsintroduksjon.

Vel, vel. Det hjelper å bli eldre. Det kalles modning. Modning anbefales. Så vel til folk flest, som til lobbyister, journalister og politikere.

(Kommentar i Kampanje, september 2010)